søndag 21. juni 2009

"Kampen om Sydpolen" av Tryggve H. Gran

Denne boka ble utgitt i 1961, og Gran forteller her historien om Sydpolens oppdagelse og utforskning, fra Diaz’ passering av ekvator i 1470 og fram til Scott og Amundsen kom helt inn til polpunktet i 1911-1912.
Største delen av boka er viet Scott og Amundsens ekspedisjon, naturlig nok, siden Gran selv var med i Scotts ekspedisjon som skiinstruktør. Han var ikke med på selve sydpolsferden, men han var med i gruppa som la ut for å lete etter Scott og de fire som var med ham, da det ble klart at de ikke hadde overlevd ute i isødet.
Å lære engelskmennene skisportens kunster var nok ikke den enkleste eller mest takknemlige oppgave. Kanskje var det mangel på motivasjon, eller manglende tro på at "treplankene" kunne utgjøre noen forskjell?

Grans framstilling av ekspedisjonen tilkjennegir ikke noe særlig utenom det jeg visste fra før. Det er tydelig at Gran hadde stor respekt for Scott, og det å komme med negative beskrivelser virker uaktuelt.
Mens jeg leser er det noen spørsmål som dukker opp på nytt, og som jeg tror er hovedårsaken til at jeg stadig vil lese denne historien om igjen i ulike varianter.
Var det tilfelle at Evans fikk et mentalt sammenbrudd etter at gruppa kom til Sydpolen og skjønte at de kom etter nordmennene, eller var han rett og slett gal av sult? Evans var den store og sterke av dem, men han fikk ikke mer mat enn de andre. "Større maskiner trenger mer drivstoff", men Evans fikk ikke mer enn de andre, og måtte ha blitt preget og plaget av sult mye tidligere enn de andre. Eller var det nederlaget ved å komme som nummer to som tok knekken på ham? Eller var det såret i hånda og frostskadene, eller skjørbuk? På turen tilbake fra polpunktet falt han og slo hodet, og sannsynligvis ble han så skadet av dette fallet at det var det som avslutningsvis tok livet av ham. Men før han døde hadde han sinket hele ekspedisjonen.
Hvordan føltes det? De visste at mannen sinket dem, de visste at sannsynligheten for at han ville overleve og klare veien tilbake til sivilisasjonen var ytterst liten. Likevel kunne de ikke gå fra ham og etterlate ham hjelpeløs.
Dette må man jo beundre dem for. At de ikke forlot ham, at de fremdeles var mennesker og medfølende, selv om de altså risikerte sine egne liv.

Senere var det Oates som fikk problemer. Han strevde videre, dag etter dag, men han sinket gruppen. Til slutt ba han om å få bli liggende igjen i soveposen sin da de andre skulle starte neste dags marsj. De andre ville ikke dette. Oates valgte da å forlate teltet, uten beskyttelse mot vind og kulde. De andre visste at han gikk ut for å dø. Dette måtte de ta imot som en gave og en mulighet for dem selv til å komme seg videre og berge egne liv. Men forlate ham aktivt ville de ikke. Nok en gang et tegn på at de var mennesker og gentlemen til det siste.
Eller? Var de sløvet av sult og utmattelse? Det er vanskelig å tenke klart og resonnerende når man er så langt nede som disse var. Eller hadde de gitt opp og tenkte at det skjer, det som skal skje?

Gran var altså med på ekspedisjonen som la ut for å lete opp Scott. Da de fant ham, Wilson og Bowers, lå de døde i teltet i soveposene sine. I følge Gran lå Wilson og Bowers godt nedpakket i hver sin sovepose, mens Scott var halvveis ute av sin. Det virket som om Wilson og Bowers hadde sovnet fredelig inn, mens Scott muligens hadde hatt en stri dødskamp.


Scotts grav

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar