torsdag 17. desember 2009

"Dagen og dagene" av Tordis Ørjasæter



Dette er en liten bok, bare 109 sider og i et lite format, men ingen ubetydelig bok. Jeg tenker om boka at det er en trøstebok, den har ganske sikkert vært til trøst for forfatteren å skrive, og den kan være til trøst for mennesker å lese, som opplever det samme som henne – å bli enke etter et langt ekteskap og i en alder da man ikke takler forandringer og kriser så godt lenger.
Forfatteren henviser også til andre bøker som kan være til trøst. Slik kan boka være en slags selvhjelpsbok, og anspore sørgende mennesker til å starte en bevisstgjøring rundt hva som skjer mentalt og fysisk med en når man gjennomlever kriser og sorg, og være en hjelp til hvordan man kan være sin egen terapeut.
Boka handler ikke bare om sorg, men også om utfordringene man stilles overfor når man blir gammel.
Språket i boka er godt og lett, usentimentalt, men med sterk virkning – du må ”lytte”, når Ørjasæter skriver.

Jeg vil anbefale boka til alle, ikke bare til eldre eller sørgende. Vi har alle godt av å bli påmint at døden og sorgen er en del av livet.

tirsdag 15. desember 2009

”De fire store : og hvordan de ledet sine menn” av Ragnar Kvam jr.



Min interesse for tidligere tiders polferder gjorde at jeg lånte denne boka på biblioteket. Den tar for seg fire av de største polarfarerne, nemlig Robert Falcon Scott, Ernest Shackleton, Roald Amundsen og Fridtjof Nansen.
De fire er viet hver sin del av boka, der Kvam forteller om de største bragdene deres og særlig ønsker å vektlegge hvordan de fungerte som ledere. Absolutt et interessant aspekt, men i forhold til hva man vil tenke når man leser undertittelen på boka synes jeg ikke dette ledertemaet blir så sterkt belyst som jeg forventet.
Og hvorfor er de fire presentert i følgende rekkefølge?:
1. Robert Falcon Scott
2. Roald Amundsen
3. Ernest Shackleton
4. Fridtjof Nansen
Jeg synes det hadde vært mer naturlig å holde en kronologisk orden og begynne med Nansen, siden det er ferden over Grønland det handler mest om, og den fant sted før de fleste andre ferdene boka forteller om. Delen om Nansen er også den tynneste, muligens fordi Nansen er mye omskrevet i andre bøker?

Alle de fire får sine pass påskrevet, som det heter – alle fire hadde sider ved sin personlighet som gjorde at ikke alt de gjennomførte som ledere var like vellykket. Shackleton og Scott virker som de mest sammensatte og interessante personlighetene, til tross for at disse to var de dårligste til å planlegge og gjennomføre, noe som fikk fatale følger både for dem selv og andre.

Boka kan tjene som en første innføring i stoffet. For en som har lest en del om temaet før blir dette hovedsakelig gammelt nytt.

mandag 14. desember 2009

"Den usynlige" av Lise Indahl



Denne barneboka plukket jeg med meg fra biblioteket, siden jeg hadde lest innlegg på Barnebokkritikk.no om at den skulle være bra.

Jeg har lest en stykke inn i boka, men droppet den uten å fullføre. Jeg syntes rett og slett den var kjedelig. Handlingen virket i utgangspunktet spennende – boka handler om Elvira som nettopp har flyttet til et nytt sted, og som opplever uforklarlige ting på rommet sitt i huset familien hennes har flyttet inn i. Senga er plutselig oppredd uten at noen i familien har gjort det, og etter hvert er det en eller annen som begynner å skrive i dagboka hennes for å kommunisere med henne.
Omtrent hit kom jeg, da jeg syntes at oppbyggingen av historien og språket stadig var uelegant og kjedelig.
Uhyggen i det som skjer – det skremmende i at noen ukjente og usynlige holder på med ting i huset til Elviras familie og særlig på rommet til Elvira – kommer ikke fram. Forfatteren signaliserer når vi skal føle et grøss, ved å slenge på et utropstegn her og der. Dessverre – det holder ikke for meg.

La meg gi et eksempel fra teksten, s. 48:
”Jeg slengte meg ned på ryggen på senga. Her skulle jeg bli liggende til jeg råtnet. Jeg slo sint på sengeteppet.
Men hva var dette?
Jeg satte meg opp. Senga var redd opp i dag også!
Så rart. Jeg skjønte ingenting.”

Og på side 49:
Jeg satte meg ned midt imellom puslespillbitene på gulvet og så utover de ferdigsorterte haugene. Snart skulle jeg begynne med selve tømmerbilen, så fort himmelen var ferdig. Men hva i…?
Himmelen var lagt ferdig! Hele himmelen!
Vanligvis når merkelige ting skjer, tror man at det finnes en naturlig forklaring.
Men denne gangen kunne jeg ikke komme på noen.”


Det kan være at barna finner spenningen og sluker denne historien, men for meg føltes lesing av boka som spilt tid.

"En pingles dagbok : Greg Heffleys dagbok" av Jeff Kinney



Dette er en barnebok som passer best for elever på mellomtrinnet.
For en gutt er nok det å være klassens pingle fryktelig sårt og vanskelig, noe denne boka antyder.

Personlig har jeg alltid synes det er noe fascinerende med å lese andres dagbøker. Ikke nødvendigvis fordi jeg liker følelsen av å spionere på folks innerste tanker og følelser, men fordi det er spennende å komme helt innpå folks indre liv.
Til en dagbok betror man gjerne det aller mest private, det man ikke tør å si til noen andre. Men ofte er det slik at det man egentlig ikke tør å fortelle noen, ikke er så revolusjonerende annerledes fra det andre folk har å stri med.
Slik er det også med denne pinglen – Greg Heffley. Denne dagboka er ikke mye skummel eller utleverende, den er bare småpussig og ironisk. Som et svakt forsøk på å lage en variant av ”Hemmelig dagbok for Adrian Mole 13 ¾ år”, bare for barn.
Boka er satt med en skrifttype som ligner håndskrift, sikkert for at vi skal føle hvilken autentisk dagbok dette er. Boka er også rikt illustrert med tegneserielignende karakterer.

Jeg skjønner at boka er humoristisk ment, men jeg verken gapskratter eller fniser. Kanskje noen barn vil gjøre det?

Hvis du liker å lese andres dagbøker, men ikke synes denne fenger, så kan du heller prøve serien med ”Berts dagbok”, skrevet av Anders Jacobsson og Sören Olsson, eller selvfølgelig: Adrian Moles dagbok, forfattet av Sue Townsend

tirsdag 1. desember 2009

"De gales hus" av Karin Fossum



På tide å få lest denne boka som kom ut i 2003 – jeg har ellers lest det meste av Karin Fossum og holder henne høyt – og jeg har hørt og lest så mye bra om denne.

Bokas hovedperson, Hajna, havner på Varden - et mentalsykehus – etter at hun har hoppet gjennom en vindusrute, i et forsøk på å ta livet av seg.
På Varden får hun være mye i fred først, mens hun er på lukket avdeling. Hun sulter seg lenge uten at det blir oppdaget. Siden blir hun flyttet til åpen avdeling og møter forpliktelser i forhold til samtaler med psykolog, gruppeterapi, og oppmøte til måltider.
Hajna har lyst til å dø. Å sulte seg til døde virker som en metode hun kan befinne seg vel med – det går sakte og kontrollert. Hun kan når som helst ombestemme seg, mener hun.

Hajna er forteller i boka, med unntak av noen kapitler/avsnitt, der andre på Varden kommer til orde. Disse som ser Hajna utenfra virker ikke å ha noe særlig positivt bilde av henne, der de tenker tilbake på den gangen de holdt til på Varden sammen.

Hajna har inntatt en slags observatørrolle. Hun beskriver de andre beboerne og de som arbeider der, og hun gjengir ting som blir sagt. På mange måter føles det ikke som om Hajna engasjerer seg helt og fullt, eller en gang har et eget liv. Dette er kanskje en følelse som Fossum ønsker at vi skal få, slik Hajna hele tiden ønsker å utslette seg selv.

Jeg er usikker på hva jeg egentlig synes om boka. Det er ingen tvil om at Fossum vet og forstår en hel del om psykiske lidelser og mennesker som rammes av slikt. Dette er på mange måter en lærerik og i høy grad bevegende bok. Samtidig mener jeg at den ikke fungerer veldig godt som roman betraktet. Det er vanskelig å spore noen planlagt handling i boka. Det er enkelte episoder som er godt fortalt, der vi føler at vi er tilstede og lar oss bevege. Men boka som helhet fører ingen steder. Det er mer som en oppramsing av sorg, smerte og vanskelige liv – en (sikkert nyttig) titt inn i en verden som er ukjent for mange av oss.
Jeg forstår bokas agenda dit hen at det er en kritikk av psykiatrien, slik den fungerte (eller ikke fungerte) på 70-tallet.

Jeg synes Fossum legger for mye tolking og forklaringer inn i både dialoger og annen tekst. Det kan godt være at psykisk syke mennesker har så god innsikt i egen og andres sykdom, men mye av det beboerne på Varden snakker med hverandre om føles ikke troverdig. Jeg synes Fossum kunne konsentrert seg mer om å vise hva som skjer mellom beboerne, og la dem samtale der ting kom mer indirekte frem. Eventuelt kunne hun konsentrert seg om å beskrive skjebnen og forklare tankeverdenen til én eller få av alle personene som er med.

Boka er bra, men forventningene mine var for høye til at jeg klarte å gi meg helt over.

lørdag 21. november 2009

"Pondus : nummer 9" av Frode Øverli



Jeg pløyde gjennom Pondusboka "Nummer 9" her om dagen. God underholdning som vanlig, selv om jeg ikke synes dette var Pondus på sitt aller beste.
Men en humørløfter, så absolutt!

fredag 13. november 2009

"Marlena Evensen" av Ingunn Aamodt



Denne ungdomsboka handler om Marlena og de to bestevenninnene, Emma og Minda. De går i niende klasse, og før skoleballet klekker de ut en plan for å komme i kontakt med hver sin kjekke tiendeklassegutt – dette foregår per e-post under hemmelig alias.
Hovedtema i boka er altså kjærlighet og hvordan kapre den kjekkeste gutten, men en dæsj av problematisk familieliv og slanking er også med som sidetema.
Marlenas mor har dilla på TV-serien ”Days of our lives”, og det er en av heltinnene fra serien Marlena er oppkalt etter. I løpet av bokas gang henvises det flere ganger til denne serien og karakterer derfra. Jeg håper at disse henvisningene er ukjente for mange av leserne! Jeg kjenner serien så vidt, (den er virkelig dårlig!) men selv om jeg vagt husker noen få av navnene som nevnes, synes jeg ikke dette var så smart å ha med i boka. I alle fall ikke gjentatte ganger.

Historien utvikler seg på en spennende måte og du ønsker å lese videre, nærmest sluke hele historien i ett jafs. Jeg tror fjortisjenter vil kjenne seg igjen i denne boka, slik jentene her bruker masse energi på å bekymre seg for om de ser feite eller teite ut, hvem det er flaut å vise seg sammen med ute, samt at de avstandsforelskelser seg i noen av de eldre guttene i skolegården. Og mange vil sikkert kjenne seg igjen i hvordan man lett kan rote det til og såre andre mennesker ved å være tankeløs og egosentrisk.

Boka er lekker utseendemessig, med fine illustrasjoner og mange rosa detaljer. På baksiden av omslaget står det at dette er første bok om Marlena Evensen – så her blir det tydeligvis en serie.
Jeg tror jentene i den rette alderen vil elske denne boka – her kan du drømme deg bort, men samtidig kjenne deg litt igjen i Marlenas strabaser.
Hvis jeg skal innvende noe, må det være at personer og handling er litt overflatisk og lettvint.
Boka minner meg litt om Jacqueline Wilsons bøker ”Guttegærne jenter”, ”Deppa jenter”, ”Ustyrlige jenter” og ”Stressa jenter”, men Wilson har bedre karaktertegninger.

søndag 8. november 2009

"Potensgiverne" av Karin Brunk Holmqvist


Denne boka handler om to søstre, Tilda og Elida, begge i 70-årene, som bor sammen i barndomshjemmet i en liten, svensk by. Det er faktisk snakk om noe så sjeldent som to stk gamle jomfruer! De trivdes alltid så godt hjemme, for der det var stemningen lun og god, så det ble aldri til at de flyttet derfra. De har en lillebror, Rutger, som dro til byen som ung. Søstrene har sporadisk kontakt på telefon med ham, samt at Rutger med familie har besøkt dem i blant, men for øvrig er søstrenes liv rolig og temmelig begivenhetsløst.

Så får søstrene en ny nabo, en hyggelig, eldre herre, men han har nabohuset som sommerhus og skal bare bo på stedet i feriene. Denne naboen, den hyggelige og galante Alvar, gir dem fornyet interesse for livet. De kjøper plutselig nye kjoler og annen personlig pynt uten å tenke altfor mye på pengene som går med, og de får også en ide om at de kunne trenge innendørs toalett på sine eldre dager. Hvordan de skal finansiere dette nye vidunderet får de en original ide om: De skal selge et hjemmelaget, men svært virkningsfullt potensmiddel på postordre.

Dette er en herlig og koselig bok, med humor og menneskelighet i rikt monn. Og selv om den ikke byr på voldsomme hendelser og stor dramatikk, så har den spenning og nerve nok til at du hele tiden drives videre – du bare må vite hva som skjer på neste side.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe for å kritisere, så kan jeg nevne at Elida og Tilda blir vanskelig å holde atskilt – navnene er på et vis like, og personkarakteristikkene viser meg ikke tydelig nok ulikhetene mellom de to. Men jeg tenker at disse to har gått sammen all sin dag, og tenker og handler omtrent som ett menneske – så det kan vel passe bra at jeg ikke klarer å skille dem fra hverandre.
Fortellerstemmen kan innimellom bli litt for tilstedeværende, kommenterende og understrekende. Eksempel på side 71:
”De hadde tatt en ny del av huset i besittelse, uten diskusjon, og dette skulle bli deres sovegemakker fremover. De skulle til og med ende sine dager i samme seng som moren en gang i smerte hadde født dem.”
Den siste setningen ovenfor viser også et innslag av frempek jeg ikke synes passer – å begynne å snakke om kvinnenes død her, i en bok av denne karakteren, legger inn en unødvendig demper på den ellers humoristiske, positive atmosfæren vi føler oss hensatt til som leser av boka.

Dette er bare småpirk, og konklusjonen er at romanen ”Potensgiverne” anbefales varmt – særlig til deg som er lei av krim, blod og voldsomheter.

torsdag 5. november 2009

"Husker dere ikke meg?" av Sophie Kinsella



Hovedpersonen Lexi våkner opp etter en bilulykke, med hukommelsestap. De siste tre årene av livet hennes er borte for henne – hun kan ikke huske noe av det som har skjedd. Det verste er at disse tre årene er det tydelig at hun har gjennomgått store forandringer i forhold til den personen hun kan huske at hun var.
Hun har slanket seg - hun spiser ikke karbohydrater lenger - trener jevnlig og har følgelig en super kropp. Håret er farget i en fancy nyanse, og tennene – som pleide å være uryddige og ga henne kallenavnet Steinbiten – er fikset på.
I tillegg er hun gift med Eric, en skikkelig rik kjekkas, og de bor i en fantastisk leilighet sammen. Der har hun en helt egen garderobe med klær, sko og annet tilbehør. En regelrett drømmetilværelse!
Men hvordan har hun klart å oppnå dette? Og hvorfor vil ikke venninnene hennes snakke med henne? Og er ekteskapet med Eric egentlig lykkelig?
Hun erfarer at ingen kan ha oppnådd slik suksess uten å ha forsaket en hel del…

Å få hukommelsestap er visstnok ikke så vanlig som man kan få inntrykk av når man leser bøker og ser film. Det er et yndet triks å benytte seg av for en forfatter eller filmskaper – det åpner for intriger og dramatikk, tullball og komiske misforståelser.

Dette er en helt OK underholdningsroman, med passelig dose romantikk og komikk, selv om plottet er nokså usannsynlig.

torsdag 29. oktober 2009

"Bare vanlig vann" av Kajsa Ingemarsson



Hovedpersonen i boka, Stella Friberg, er berømt forfatter. Hun har skrevet en serie bøker om en kvinnelig detektiv som levde på slutten av 1800-tallet og er nå i ferd med å skrive den tiende og avsluttende boka i serien. Vi forstår at bøkene hennes ikke er store litterære høydepunkt, men de er populære og Stella har tjent grovt på dem. At hun har mindreverdighetskompleks overfor de såkalt ”seriøse” forfatterne er tydelig, slik hun hele tiden rakker ned på dem og deres tilhengere.
Fram til et godt stykke inn i boka blir Stella framstilt som overmåte bortskjemt, ufølsom og kald – hun er en person vi vanskelig kan like. Men så skjer det noe skikkelig leit som får oss til å føle med henne og ”heie på henne”. Dette vendepunktet kommer først på side 178. Dramaturgisk mener jeg at dette vendepunktet kommer litt sent – her kan Ingemarsson risikere at leserne ramler av før de kommer så langt; jeg begynte selv å telle på knappene om jeg skulle orke å fullføre boka. Men etter dette vendepunktet fikk jeg endelig medfølelse med Stella og det kommer spenning inn i historien – jeg vil vite hvor det ender.

Boka er ispedd utdrag fra romanen Stella holder på med – som en slags smakebiter som skal illustrere hva hun må slite med av planlegging og pusling for å få detaljene på plass. Disse utdragene er trykket i en lite leservennlig skrifttype som framhever tekstbitene på en måte som føles malplassert. Det er som vi skal forstå disse utdragene som ekstraordinært gode eller spennende. Jeg synes ikke de er gode i det hele tatt, og den gyselige skrifttypen gir meg enda et påskudd til å skumme raskt gjennom dem. Jeg begriper ikke hvorfor forfatteren synes disse skal med. Romanene om 1800-tallets kvinnelige detektiv interesserer meg ikke spesielt mye. Innholdet fra tidligere bøker i serien refereres også i hovedtrekk gjentatte ganger i denne romanen, og det betyr en del unødvendige og kjedelige repetisjoner for leseren.

Boka har enkelte sludrete partier, da det skjer lite annet enn at det blir ramset opp hva Stella har på seg av dyre, fine merkeklær og ditto makeup.
Etter min mening kunne boka vært betydelig bedre om Ingemarsson hadde skåret vekk en del daukjøtt og laget en strammere komposisjon.
Men innvendingene til tross, mener jeg at dette er god underholdning, med velkomne innslag av humor nennsomt fordelt gjennom hele boka.

mandag 26. oktober 2009

"Vidunderbarn" av Roy Jacobsen



Jacobsen har i år kommet med en forholdsvis slank bok, en oppvekstroman der handlingen er lagt til 60-tallet på Årvoll i Oslo.
Bokas hovedperson, Finn, forteller selv i en muntlig stil om hvordan livet hans tar en overraskende og brå vending idet han og mora får en leieboer, samtidig som Finns halvsøster kommer for å bo hos dem. Ei søster som viser seg å være enda mer spesiell enn leieboeren.

Stemningen i boka er en fin blanding av humor og alvor. Vi forstår hvor dramatisk Finn opplever endringene i livet sitt, uten at det brukes store eller voldsomme ord. Boka er lett å lese og den har god framdrift.

I starten opplevde jeg i alle fall boka som lett og lettlest, men utover i boka blir det faktisk slik at den muntlige stilen gjør boka tung og det gode drivet bremses. Det blir lange, kronglete setninger med mange bisetninger – og av disse krumspringene blir det fryktelig mange kommaer – den reneste kommaøvelsen innimellom!
Av og til misforstår jeg det som er ment – hva peker tilbake på hva – og leser feil. Da må jeg begynne på setningen på nytt, og slik sett blir boka mer tunglest enn jeg setter pris på i perioder.

Fra side 247-248 skal dere få et av de mer ekstreme eksemplene på hva jeg mener:
”Og de ble sittende ved siden av hverandre som to jevngamle jentunger, og det er på grunn av dette bildet jeg alltid tenker på barndommen som gul, disse lysene som for én gangs skyld skinte for ingenting, det var ikke en bil å se, mens hjertet mitt tikket i en klokke av matt glass – da muttern plutselig begynte å snakke i det samme alvoret som hun hadde forlatt oss med på øya i sommer, om dette sykehuset hun hadde vært på, som ikke var noe vanlig sykehus, som for eksempel Aker, som vi kunne skimte gjennom den fallende snøen, der man fikk fjernet en mandel eller en blindtarm, men et sykehus som arbeidet med å utrydde vonde minner, om at man for eksempel var blitt sperret inne og banket helseløs i barndommen, av sin egen far, minner som ble liggende og blø som sprukne blindtarmer i hukommelsen samme hvor voksen man ble, og truet med å forgifte selv den minste tanke, så selv om vi kanskje syntes at det hadde vært et vanskelig år, så hadde det vært bra for henne, når alt kom til alt, hun hadde bare ikke skjønt det før nå, i dette øyeblikk faktisk, både på grunn av det gåtefulle sykehuset og det at vi hadde fått Linda, som hadde gitt henne nytt mot og lært henne noe hun trodde hun ikke kunne lære om igjen, og også meg, føyde hun heldigvis til, som fortsatt var der og ikke viste tegn til å bli gæren, med det første.”
Hele setningen går over mer enn en halv bokside. Jacobsen har nok en mening med det, men hvis jeg hadde vært konsulent ville jeg anbefalt å dele opp de lengste setningene. Om ikke annet, så av hensyn til leseren.

Konklusjonen er likevel at dette er en god bok. Interessant, lærerik, følelsesvekkende og godt fortalt. Den inneholder en del kostelige scener og poetiske beskrivelser – les og nyt!

lørdag 17. oktober 2009

"Opp Oridongo" av Ingvar Ambjørnsen



Boka handler om en mann som har kommet til et sted ute på landet for å slå seg ned en stund, muligens permanent?
Stedet forstår vi av beskrivelsene befinner seg ved kysten i Norge. Stedet heter Vaksøy og er et fiktivt sted, det kan jeg lese i et intervju med Ambjørnsen på Bokklubbens hjemmeside.
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/side.do?dokId=558079
Han tenker seg at dette stedet ligger et sted mellom Trondheim og Bodø.
På Vaksøy bor han sammen med ei kvinne vi forstår at han kanskje kjenner fra ungdommen, og som han nå har kommet til, etter at hun har mistet mannen sin, eller hva det er som har hendt. Det er en kjærlighetshistorie her, godt pakket inn i gåtefullt spinn av halvkvedete viser. Jeg liker kjærlighetshistorier, men dette blir for ullent.
Jeg har for lengst erkjent om meg selv som leser at jeg foretrekker tekster som kommuniserer med meg og møter meg. Hvis jeg må gruble og analysere for å få tak i det forfatteren har å fortelle, så går jeg ofte lei.

Hva som videre skjer i ”Opp Oridongo” får jeg ikke vite, siden jeg valgte å avslutte lesningen etter ca 80 sider. Fortellingen greide ikke å fange meg i løpet av disse sidene, og ettersom jeg har en del annet liggende som venter på å bli lest, tok jeg beslutningen om å klappe igjen boka og la resten forbli ukjent.
Det er klart at ikke alle bøker må ha tydelig eller mye ytre handling. Ei bok kan være god likevel. Da er det kanskje heller indre handling eller gåter og uavklarte ting som dukker opp, som du ønsker en avklaring på, og dette driver deg videre.
Jeg fant ikke noe i opptakten av denne boka som gjorde meg interessert nok, dessverre.

Språket i boka er langsomt å lese, noe som forsterker utålmodigheten min etter at noe må skje som fenger og hjelper meg videre. Språket oppleves langsomt fordi Ambjørnsen stadig vil understreke, kommentere eller moderere det han akkurat skrev. Han har muligens gjort det slik fordi vi skal fornemme hovedpersonens måte å tenke på.
Et eksempel fra side 82: ”Og jeg ser henne naken. Jeg gjør jo det. Men det er ikke som før. Heldigvis er ingenting som før. Ingen uro. Ingen nedrige fantasier og forestillinger. Jeg ser henne bare naken på badet der hun står og betrakter seg selv i speilet før hun legger seg, eller like etter at hun har stått opp.”
Et eksempel fra side 83: ”Jeg lister meg rundt. Ja, slik er det. Slik er det den første tiden, og slik forblir det lenge etter at jeg har satt meg selv i forlegenhet med denne elendige hatten som jeg fornekter ethvert kjennskap til, for ikke å snakke om bussturen ut til Viken fra fergeleiet i Laugen, den bussturen som det ikke blir noe av fordi… Fordi Bendik Haga sitter der bak rattet og gliser til meg via det skråstilte speilet over frontruten, mens motoren durer og går på tomgang.”
Det siste eksempelet viser også at enkelte setninger blir urytmiske, lange og tunge.

Liker du langsomme bøker om forholdet mellom (litt gåtefulle?) mennesker, så er dette sikkert boka for deg. Noen har jo likt dette og mener det er ”Fint og nært om sårbare mennesker”

Jeg valgte dessverre å gi opp Ambjørnsen denne gangen.

søndag 11. oktober 2009

"Skjebnehjulet" av Kajsa Ingemarsson



Denne boka kom på norsk i 2008. På svensk heter den "Lyckans hjul" og utkom i 2007.
Boka handler om tre kvinner som bor i samme nabolag.
Miriam er 58, gift og har voksne barn. Hun er også bestemor og hjemmeværende husmor.
Nina er snart 40, frisør, skilt, har en sønn som nærmer seg voksen.
Ellinor er snart 30, gift, lite barn. Utdannet jurist, men for tiden hjemmeværende, siden hun og mannen nettopp har flyttet og det ikke er mange jobbmuligheter for henne på dette nye stedet.

Noe tilfeldig blir disse tre kvinnene venner. Vennskapet avstedkommes gjennom felles bekymring for om en nyinnflyttet kvinne i nabolaget holder på med bordellvirksomhet. Det viser seg å være helt feil - hun spår i tarotkort. Miriam synes i utgangspunktet dette er like sjokkerende, men hun kommer over det. De tre kvinnene oppsøker spådamen etter tur og blir fascinert av hva hun gir dem av råd angående fremtiden.

Denne boka er ikke Ingemarssons beste etter min mening. Faktisk ble jeg nokså skuffet. Her skjer det lite og pjattes mye, og det er altfor opplagt hva som kommer til å skje med hver og en av de tre.
Siden tre personer må dele plass i en roman blir de hver for seg noe overfladisk behandlet. Språket er ikke spesielt glitrende og personkarakteristikkene er platte. Nei, les heller "Små sitroner gule"!

fredag 9. oktober 2009

"På det fjerde skal det skje" av Kajsa Ingemarsson



Dette er Ingemarssons debutbok, men utgitt på norsk etter ”Små sitroner gule”, som er Ingemarssons tredje bok på svensk. Det skjer iblant at en forfatters debutarbeid blir mer interessant når hun har gjort tilstrekkelig suksess med en senere bok.
I denne sammenhengen gjør ikke rekkefølgen på utgivelsene noe, for bøkene er avsluttende og handler om ulike personer.

Denne bokas hovedperson, Paula, har problemer med å få skikk på livet sitt i den forstand at hun ikke helt vet hva hun skal bli eller hva hun har lyst til å jobbe med. Hun har reist en del alene rundt om i verden og er kanskje en rastløs og rotløs person. For å være ærlig er det vanskelig å diagnostisere helt hva Paulas problem består i.
Hun bor sammen med Johan. En snill, ryddig, ansvarsbevisst politimann som gang på gang har ventet på Paula mens hun har vært utenlands, og tatt imot henne med åpne armer når hun har vært klar til å komme hjem igjen. Han står for matlagingen, innkjøpene og klesvasken. Ja, det er vel flere enn jeg som synes det er for godt til å være sant?
Uansett blir man irritert over at Paula hele tiden tar dette for gitt og ikke ser eller vil gjøre noe med den skjeve arbeidsfordelingen.
Utover i boka virker det mer og mer tydelig at Paula ikke elsker Johan, og som leser blir jeg oppgitt over at hun kan behandle ham så råttent som hun gjør. Hun mangler selvinnsikt og forståelse for hvordan andre mennesker opplever hennes gjøren og laden – kort sagt: hun er en svært selvopptatt person.

Jeg blir stadig mer urolig for at dette paret ikke skal komme til å finne sammen igjen i slutten av boka. Et stykke ut i boka mistenker jeg at Paulas bestevenninne Rakel er flinkere til å se Johans kvaliteter enn Paula, og at det kan se skummelt ut for at det blir Rakel som stikker av med prinsen.

Ærlig talt synes jeg nok at en feelgood-roman som dette burde ende godt, på den enkle og vante måten vi lesere ønsker. Slik sett er denne boka en skuffelse – slutten var ingen feelgood for meg, i alle fall.

tirsdag 29. september 2009

"Operasjon Isbjørn" av Eirik Wekre



Jeg var først usikker på om jeg skulle blogge om denne boka – for jeg orket nemlig ikke å fullføre den. Men jeg leste i alle fall to tredjedeler av den og skummet slutten for å få med meg løsningen på plottet.

Jeg ble nysgjerrig på denne boka etter å ha lest en svært god omtale i Aftenposten. Da jeg begynte på boka oppdaget jeg at handlingen var lagt til Rendalen, og da Østerdalen er et område jeg synes jeg kjenner litt, var interessen vekket.

Etter å ha kommet et stykke ut i boka, syntes jeg handlingen begynte å bli tynn og stillestående – det var bare min egen velvilje og stahet som drev meg videre. Etterforskeren dro hit og dit, snakket med den ene og den andre. Lite opplysninger eller fremdrift kom ut av alt dette. Handlingen tok seg opp etter hvert, men da var jeg gått lei. Jeg erkjenner at denne sjangeren ikke er min favoritt, og når jeg begynner å kjede meg henger jeg meg opp i språket og hvordan det lyder og flyter.

Dessverre er ikke språket spesielt godt – jeg lurer på om både forfatteren og konsulenten hadde det ekstra travelt de dagene de jobbet med språkvask og korrektur. Jeg skjønner at noen av uttrykkene er tenkt å gi variasjon og tilføre noe nytt, men problemet er at meningen kan bli svekket og diffus.
Den aller første setningen i boka er som følger:
”Isbjørnens appetitt skulle stilles klokken tolv.” Denne opptakten hang jeg meg opp i. Jeg mener at hunger eller sult blir stillet, mens appetitten heller blir tilfredsstilt. Ingen god språklig start for boka og meg, men jeg var fortsatt positiv.
På side 13 skjer det igjen: ”Togsettet bremset hylende ut av tåken og inn på stasjonen.”
Med litt velvilje kan jeg se bildet for meg – et tog som kommer i retarderende fart ut av en tåkedott – men dette var ikke veldig elegant formet.
Videre utover i boka ser jeg stadig tegn på at forfatteren ikke får det helt til. Han vil gjerne forme uttrykk på nye og spennende måter, men resultatet blir ikke som han ønsker.
Er uttrykket ”bundet til rullestolen” (s 149 ”Nå er hun bundet til rullestolen”) bedre enn klisjeen ”lenket til rullestolen”? Jeg synes ikke det – jeg blir heller mer bevisst hva bildet forteller og ser for meg et menneske sittende i en rullestol, surret fast med tau.
På side 138, første avsnitt – her benyttes ordet ”egentlig” tre ganger i løpet av tre setninger etter hverandre. ”Stillingen virket ikke egentlig veldig interessant. Hun funderte på om det egentlig var prestisjen som motiverte henne. Hun ble ikke kvitt tanken på at det som egentlig drev henne, var ønsket om å bevise noe overfor brødrene.”
Disse eksemplene ovenfor viser at man burde tatt seg bedre tid og lest nøyere korrektur. Det hadde høynet kvaliteten på sluttproduktet.

Selv om dette ikke var veldig god bok for meg, så kan den være det for deg! Plottet vil helt sikkert interessere mange, og om du greier å la deg drive med og ikke henger deg opp i at språket hakker noe, så kan du ha glede av boka. Vi lesere er ulike – og smaken er forskjellig. Heldigvis :-)

mandag 28. september 2009

"Panserhjerte" av Jo Nesbø



Denne boka har jeg ventet på og gledet meg til. Nesbøs bøker med politietterforskeren Harry Hole i hovedrollen er virkelig spennende lesning. De to første bøkene - ”Flaggermusmannen” og ”Kakerlakkene” - er etter min mening betydelig svakere enn de som følger senere i rekken av åtte bøker om Harry Hole. Som for så mange andre forfattere er det også for Nesbø tydelig å se en forbedring utover i forfatterskapet.

”Panserhjerte” innfrir forventningene; dette er spennende lesning og man fryder seg over at boka er tykk, slik at man kan se frem til mange timer med god underholdning. Nesbø kan kunsten å spenne oss på pinebenken – her kan vi aldri føle oss trygge. Hvem er de snille, hvem kan vi stole på?
Vi kan ikke stole på at Nesbø skåner helten sin heller, alkoholikeren Harry Hole, som har så rikelig med undergangskrefter i seg.
Som leser vet jeg at Nesbø kommer til å lure meg, så jeg er på vakt. Det hjelper lite: Flere steder i løpet av bokas gang ble jeg overrasket over vendingen historien tok. Sammen med politiet trodde jeg igjen og igjen at NÅ var vi i nærheten av den endelige løsningen, men nei… Nesbø legger en mengde feller underveis for oss lesere, og denne leseren lot seg lure gang etter gang.

Hvis jeg skal kritisere noe i boka, må det være at noe av handlingen føles usannsynlig, slik deler av ”Snømannen” også virket vel konstruert.
Dessuten synes jeg at noen av dialogene virker mindre gjennomarbeidet. En gjennomgangsreplikk i boka er ”Mm.” Den kommer igjen ofte underveis – så ofte at jeg begynte å legge merke til det lenge før jeg var kommet halvveis. At Nesbø bruker ”Mm.” i dialogene et par ganger hadde ikke gjort noe, men den kommer igjen gang etter gang. Til slutt ser jeg dette som en glipp – her har det vært for lite engasjement og bevissthet hos forfatteren. Han som ellers tydelig legger så mye arbeid i utførelsen av hver setning, hver beskrivelse.

Men: Innvendingene mine er bare småpirk. Gled deg til denne boka!

onsdag 16. september 2009

"Små sitroner gule" av Kajsa Ingemarsson



Dette er første bok jeg leser av Ingemarsson, selv om jeg har visst om henne en stund og faktisk lånt ei bok tidligere også, som jeg av en eller annen grunn bare leverte igjen uten å ha lest den. Jeg kommer til å lese flere, for dette synes jeg var lett og god underholdning.
Boka er ei typisk feelgood-bok, med ingredienser som kjærlighet, vennskap, forhold til familien, jobbfrustrasjoner og annet relatert til jobb, presentert i språk som flyter godt og ikke gir deg noe motstand.

Stilen eller stemningen i denne boka minner meg om Denise Rudbergs bøker, men etter å ha lest Ingemarsson, vil jeg foretrekke Ingemarsson. Det er kanskje fordi Rudberg skildrer overklassemiljø, og behandler tema som sex og dop på en litt for nonsjalant måte. Ingemarsson skriver om vanlige folk, så her kan man kjenne seg igjen på en annen måte.

søndag 13. september 2009

"Stompa og Swing-Wing" av Anthony Buckeridge

Bøkene om Stompa - Stein Oskar Magel Paus Andersen - er koselig og lett lesning. Jeg har lest mange av bøkene (uten å ha ført noen nøye oversikt), og noen har jeg lest flere ganger. I tillegg har jeg hørt mange av hørespillene om Stompa som pleide å gå i Lørdagsbarnetimen da jeg var liten.
Nå kan disse hørespillene gjenhøres som lydbøker, som du for eksempel kan låne på biblioteket. Gisle Straume som - umph! - lektor Tørrdal er helt ubetalelig.

Stompa-bøkene er fine fordi de byr på humor, gjenkjennelige situasjoner og action uten blod og besværligheter. Og de beskriver et fellesskap det virker flott å være del av - fellesskapet mellom de oppfinnsomme guttene på Langåsen pensjonatskole.
Denne boka handler om den gangen de fant en brevdue som fikk navnet Swing-Wing. Selvfølgelig stelte de i stand en masse tull og ball og brøt husregler i forbindelse med duestellet.

Stompa-bøker er fine å ty til som lett "pauselesing" mens man venter på at noe større og tyngre skal dukke opp. Eller hvis en har behov for en god latter eller å roe nervene med noe koselig og ufarlig.

Stompa (t.v.) og Bodø i ferd med å pønske ut en ny plan, som sikkert - uten at de mener det - får Tørrdal til å eksplodere...

søndag 30. august 2009

"Varsleren" av Karin Fossum



Fossum fortsetter med å skrive kriminalromaner som utfordrer krimsjangerens rammer. Som så ofte før følger vi i denne romanen ugjerningspersonen – henger nærmest over skulderen på vedkommende – og vet følgelig mye mer enn politiet hele tiden. Vi får også godt innblikk i ugjerningspersonens tanker og følelser. I denne boka blir det en god del tanker og følelser hos andre personer også – mennesker som er blitt utsatt for en makaber spøkefugls ugjerninger, som for eksempel bestilling av dødsannonser i avisa, for folk som ikke er døde, blodstenking av en baby som ligger og sover ute i vogna si og falsk varsling av en alvorlig ulykke til moren til ei tenåringsjente.

Faktisk synes jeg det blir vel mye tanker og følelser her. I starten gjøres det rede for en hel rekke ugjerninger, og den påfølgende reaksjonen det vekker hos de som rammes. Det blir noe uelegant og uspennende til tider, når Fossum tolker og forklarer og skal vise oss alt. Hva med å overlate litt mer til leseren selv?
Med fordel kunne Fossum unnlatt å ramse opp så mange av de ulike ugjerningene som varsleren står bak – jeg må innrømme at jeg til slutt nesten ikke klarer å holde navnene til de impliserte fra hverandre, så mange det blir.

Skikkelig spennende blir denne boka først mot slutten, men da blir den også regelrett grusom. De uskyldige, om enn makabre, påhittene i starten av boka har gjort meg som leser trygg for at her er det ingenting skummelt eller vondt, og da slår Fossum til. Jo, hun evner å overraske og slutten av boka har et helt annet driv enn starten – her er det bare å sluke i seg resten.

Alt i alt er dette en helt grei kriminalroman, hvis du altså kan tåle at Fossum ikke holder seg strengt til krimsjangerens konvensjoner.

tirsdag 25. august 2009

"Nattønsket" av Anne B. Ragde



Anne B. Ragde er blitt hva man må kunne karakterisere som en populær og anerkjent forfatter i Norge. Etter suksessen med Neshov-trilogien, som også er blitt filmatisert, vil hun være blant de etterspurte og mye solgte forfatterne nesten uansett hva hun leverer.
Jeg har lest det meste av det Ragde har skrevet, og hun har gitt ut mye bra. Det beste hun har skrevet er ”Arsenikktårnet” etter min mening, men ”En tiger for en engel”, ”Zona frigida”, ”Berlinerpoplene” og ”Eremittkrepsene” er også gode bøker.

NATTØNSKET er blitt lansert som en kjærlighetsroman og handler om Ingunn som går i sitt trettiniende år. Hun er singel og ønsker ikke noe varig forhold til noen mann. Hvorfor har hun analysert seg fram til og dette legges fram i en overtydelig og litterært sett uelegant forklaring ganske tidlig i boka. Det har seg nemlig slik at Ingunn er redd for å vise seg sårbar og hun er redd for å bli avvist. Derfor slår hun alltid opp med kjærestene sine, før de rekker å slå opp med henne. Men hun tørster stadig etter sex - i en slags bipolar syklus får vi inntrykk av, der hun i perioder kjenner seg mett og trives som avholdende, for så å veksle over i en vanvittig hunger etter sex i andre perioder. I disse hungerperiodene boltrer hun seg ukritisk med hvem det skal være, slik det framstilles i boka. Mellom oss sagt virker hun ikke riktig klok – hun gir blaffen i seksuelt overførbare sykdommer, bruker ikke kondom fordi det er ekkelt.
Det virker også temmelig risikabelt at hun får kontakt med menn på nettet som hun ber hjem til seg, i leiligheten. Dette er slett ikke bra. Men det skjer ikke noe galt med Ingunn, selv om hun tar sjanser. Neida.
Omtrent halvparten av boka er skildringer av forhold Ingunn har og har hatt.
Det blir mye erotikk, og selv om det er friskt og freidig blir det faktisk kjedelig, siden det blir så mye og for så vidt repeterende.

Ingunn har kvinnelige kolleger som ikke forstår at hun kan orke eller våge å leve som hun gjør. I samtaler med disse kollegene får vi servert forsvarstale etter forsvarstale fra Ingunn. Hun virker overbevist og tilfreds, og hun mener at det er best å leve alene og bare ha seg når man har behov.
Men i midtdelen av boka svinger forsvarstalene mer over til en slags debatt, der Ingunn innrømmer at hun skjønner at andre reagerer og hun også kan lure på seg selv iblant, om hun er helt rett navla?

I en sånn grublefase innser Ingunn at hun lever usunt. Her starter romanen på et hastig og usannsynlig vendepunkt.
For å gjøre noe med det usunne livet kjøper Ingunn staver. Hun vil begynne å gå med staver i marka. Den aller første kvelden hun er ute med stavene sine møter hun en hund, et barn og dette barnets far. Et skjebnemøte, skal det vise seg.

Det er vanskelig å skrive mer om hva boka handler om uten å røpe hvordan det slutter. Jeg synes Ragde fører et lett og lettlest språk, slik hun pleier - det flyter godt. Det er litt sjargong, engelske ord og noe "søl" i språket her, men for det meste er det ryddig og greit det hun skriver. Men det er ingenting som glitrer i denne boka; Ragde er ikke så god som jeg vet hun kan være.
Også når det gjelder handling og innhold må Ragde tåle at jeg forventer mer fra henne enn det hun har prestert her. Både innhold og språk burde det vært arbeidet mer med.
Boka er tidvis kjedelig, fordi det er så mye likt, nærmest gjentakelser. Det er mye erotikk i første halvdel, og mange forsvarstaler – argumentasjon for at Ingunns liv er spennende, fantastisk og mye bedre enn ”vanlige” kvinners liv.

Og slutten... Jeg beklager, men den står ikke til troende. Det snur for brått og mannen hun møter er en klisje; han er rett og slett ikke mulig.
I det hele tatt henger ikke boka sammen – den kalde sexatleten Ingunn som presenteres i første halvdel kan ikke så plutselig bli den elskelige engelen Ingunn som boka ender opp med. Jeg tror i alle fall ikke på dette og kjenner at jeg er skuffet over Ragde idet jeg legger fra meg boka.

lørdag 22. august 2009

"Herre" av Niels Fredrik Dahl



Det er første gang jeg leser noe av Dahl, men jeg er fristet til å lese mer! Boka her har overbevisende, sikkert, poetisk og vakkert språk. Og et spennende persongalleri.

Dette er en historisk/biografisk roman som omhandler Bernhard Herre, en mann som var ulykkelig forelsket i Camilla Wergeland (senere Collett) og – om denne romanen gir et korrekt inntrykk – en slags stakkarslig beundrer og omgangsvenn av Johan Sebastian Welhaven. Camilla var forelsket i Welhaven, og Herre kom nær henne ved å pleie omgangen til Welhaven og fungere som en slags mellommann og budbringer mellom de to.
I boka begynner Herre å forfatte egne brev til Camilla, angivelig skrevet av Welhaven, fordi han ikke synes Welhaven elsker henne nok eller behandler henne kjærlig nok.

Vi får også stifte bekjentskap med Henrik Wergeland, Camillas bror, og han virker som en fargerik person, for å si det mildt! Faktisk ble jeg nysgjerrig på å lese mer om Wergeland, og har lånt et par biografier om ham. (Jeg har allerede funnet ut at Wergeland faktisk hadde hoggorm som kjæledyr – hoggtennene var for øvrig trukket ut.)

Dette er en stemningsfull roman, med nerve og tilstedeværelse i hver setning. Likevel får jeg på samme tid følelsen av å observere som gjennom et slør, for det er noe distansert med måten scenene, personene og øyeblikksbildene er tegnet. Jeg synes det kler fortellingen, og underbygger ”ektheten” – forfatteren lever seg inn i andre menneskers tanker og følelser – mennesker som faktisk har levd, og da er det godt at beskrivelsene ikke er for bastante, men mer antyder hvordan personene var og hvordan de levde.

Romanen hopper en del i tid – hvilket år Dahl skriver om gjøres det rede for, så denne hoppingen burde ikke være altfor krevende for leseren.
Boka er tykk, men det er mye luft på sidene og tomme sider mellom kapitlene, så boka er ikke avskrekkende lang.

Kjærligheten Bernhard Herre føler for Camilla er, så vidt jeg forstår, en historisk kjensgjerning, og det er kanskje derfor Dahl ikke beskriver eller forsøker å gå inn i denne følelsen slik at jeg tror på den. Det nevnes noe om at Camilla er vakker, at de har vanket så mye sammen og kjent hverandre i den lykkelige tiden – og det er scener der de av ulike årsaker omgås nokså intimt. Likevel får jeg ikke til å tro på eller leve meg inn i den kjærligheten Herre følte for henne. Camilla blir for fjern (et vakkert objekt der borte et sted) og som et tomt skall – men så kan det jo også være at Herres forelskelse aller mest var i forelskelsen selv?

Jeg stiller meg også spørsmålet: Hadde denne romanen vært like interessant om den omhandlet ukjente mennesker? Jeg tror kanskje ikke det. Vi liker vel egentlig å kikke nysgjerrig inn i livet til ”kjendiser”, mer enn vi fatter interesse for ukjente menneskers skjebner.

onsdag 12. august 2009

"Døden ved vann" av Torkil Damhaug



Dette var første gang jeg leste noe av Damhaug. Han er lege og har gitt ut flere bøker tidligere – tre ”vanlige” romaner, og dette er den andre kriminal-romanen hans.

Denne romanen har jeg lest og hørt skal være svært bra, og jeg fikk lyst til å prøve den. Starten var passe gåtefull og nervepirrende, slik at jeg bare måtte fortsette.
Utover i boka er det partier hvor jeg føler at handlingen står mer stille og det går trått å lese, men så kan det uventet dukke opp noe og fortellingen får ny fart.

Damhaug skriver ikke spesielt pertentlig og ordentlig – han har mange ufullstendige setninger, noe som gir en maskulin, brysk, hoggende stil. Eller kanskje ”effektiv” er ordet?
De korte setningene kan jo gjøre sitt til at rytmen jages opp og det blir avveksling til langsommere partier, der det ikke skjer så mye spennende. Personlig liker jeg språk som er mer fullstendig og ”korrekt”. Hvis språket i en roman er gjennomført og godt, så glir det så lett og umerkelig unna at du nesten ikke reflekterer over hvordan språket er, bortsett fra at det er bra. Her tenker jeg mye på det, og det forstyrrer til en viss grad. Men det kan være bare meg og mine preferanser.

Jeg vet ikke om jeg kan si det er så mye som skiller denne kriminalromanen fra andre av samme slag, men den er velskrevet og godt komponert, og jeg kan absolutt anbefale den til lesere som liker krim.

"Sex, død og ekteskap" av Jon Øystein Flink



Dette er en bok av typen jeg ikke pleier å lese. Det er fordi jeg sjelden klarer å få særlig mye ut av bøkene til de såkalt ”kritikerroste, unge forfatterne” – jeg må kanskje vedgå at jeg har en slags fordom der?
Grunnen til at jeg tok med boka hjem likevel, var at jeg skulle høre Flink på en bokkveld og ville vite noe på forhånd om hva og hvordan han skriver.
Jeg vil likevel påstå at jeg forsøkte å nærme meg boka med en positiv og velvillig innstilling, selv om jeg altså vanligvis ikke kaster meg over denne type bøker.

Denne boka er innadvendt. Det er som om forfatteren skriver i et rom der han sitter alene, eventuelt sammen med noen få andre som er innviet i hva dette dreier seg om.
Jeg får i alle fall en følelse av å være utenfor fordi jeg ikke får tak på hva forfatteren egentlig prøver å si eller fortelle – hva ligger under.
Bitevis vekker teksten interessen min, men det er hele tiden en klagende, livstrøtt undertone hos jeg-personen som gjør at jeg opplever boka som overflatisk, provoserende og negativ.

Apropos ”negativ”, så er kanskje det et spor. Jeg-personen i boka gir råd til ei trettenårig jente som skal sende inn en novelle til en konkurranse:
"Helt avslutningsvis minner jeg henne på at alle kan skrive god litteratur hvis de bare gidder, men det aller vanskeligste, det er å skrive negativt, og dette vil du skjønne når du blir litt eldre, sier jeg til henne: Det er bare den negative litteraturen som er verdt å lese.
Folk leser side opp og side ned med oppbyggelig, forførende og såkalt "god" litteratur, men det er bare den negative, på mange måter "dårlige" litteraturen som virkelig har livets rett, og det er bare hvis du strekker deg etter den, at du kan oppnå en tilfredsstillende tilværelse som forfatter.
"

Forsøker Flink å skrive Sex, død og ekteskap etter denne oppskriften tro?
Folk flest pleier å velge bøker stikk motsatt av det jeg-personen i denne boka mener hadde vært best for oss – folk velger lesestoff som bekrefter det de allerede "vet" og folk flest holder seg til å lese det de vet at de liker. Slik er jeg selv også, men leser jeg bare dårlig litteratur av den grunn, og er jeg en dårlig, lite lærd leser?
Er litteratur god, bare når den provoserer og når leseren settes på prøve og utfordres? Etter min mening er det ingen automatikk i dette – for det vil være ulike ting som provoserer og utfordrer ulike lesere.

Språket i boka er meget godt. Det flyter lett og uanstrengt, slik jeg liker det.

Til konklusjonen: Jeg synes altså at dette er en innadvendt og selvsentrert tekst. Jeg føler ikke at Flink skriver for noen andre enn seg selv, bortsett kanskje for kritikerne - enten han mener å ha gjennomskuet dem og erter dem med denne boka, eller han virkelig ønsker å gi dem noe de pleier å like.

Etter å ha hørt Flink fortelle om boka fikk jeg opplysninger som gjør at jeg ser annerledes på den. Flink sa at han skrev denne boka da han var nedfor, deprimert, langt nede. Da er boka kanskje å forstå som en beskrivelse av hvor vond og meningsløs tilværelsen kan fortone seg når man ikke er på høyde med seg selv.
Med denne viten innabords har jeg medfølelse for Flink, men fremdeles kjenner jeg det som at boka ikke nådde inn til meg.

onsdag 22. juli 2009

Lesing på solsenga

Sommer og ferie er lesetid… To uker på solsenga ved bassenget hadde ikke vært det samme uten bøker!

Første boka jeg leste i løpet av årets sol- og badeferie var ”Levende begravet” av Peter James. Den var ”klaustrofobisk spennende” i åpningen. Det gikk ikke fullt så lett hele veien i boka, men alt i alt var dette en OK spenningsroman. Språket var dessverre ikke spesielt bra – typisk oversatt i hastverk av en eller annen grad.

Den andre boka jeg leste var ”Tyskungen” av Camilla Läckberg. Denne kjøpte jeg i fjor da vi ferierte ei uke like i nærheten av Fjällbacka, som er stedet Läckberg vokste opp og stedet hun bruker i bøkene sine til å stedfeste alle mordene og fælslighetene hun bygger romanene sine rundt. Jeg hadde fra før lest et par av hennes bøker på norsk, og syntes ikke språket i bøkene var all verden. Særlig syntes jeg dialogene ”haltet” – en slags umusikalitet eller dårlig rytme – jeg kan ikke helt forklare hva jeg reagerte på. I alle fall hadde jeg opparbeidet en nysgjerrighet etter å sjekke hvordan Läckberg er i originalpakning, og svensk er jo uansett et vakkert språk som det ikke er særlig vanskelig for oss nordmenn å forstå.
Konklusjonen vedrørende språket er: Jeg synes Läckberg så absolutt er bedre på svensk.
For øvrig: Personlig har ikke jeg noe imot kriminalromaner som fletter inn forbryternes og etterforskernes privatliv, men i denne boka synes jeg det blir litt for mye av det gode. Periodevis blir dette en nokså snakkesalig bok, slik det sludres i vei for eksempel om Majas fødselsdagsselskap der Ericas svigermor er så ”tåpelig” at hun gir Maja klær i gave. (Noe jeg synes er skrekkelig påstått, ikke bare fordi det er politisk ukorrekt – jeg kjenner flere barn som faktisk liker myke pakker.) Videre får vi nok en gang beskrevet Mellbergs hentesveis som stadig kommer på ville veier, og nå har han dessuten, motvillig, blitt reserveeier for en herreløs hund. Morsomt, men… Vi får også høre mye om Patriks vanskeligheter med å være ”bare” hjemme i perioden han har pappapermisjon – politiarbeid er jo så spennende, må vite. Særlig mord.
Jeg gremmer meg dessuten over Patriks og bibliotekar Christians utrolig slappe holdning til taushetsplikten. Det er ikke bra at Läckberg bare kjører løs med dette uten å gi noen slags forklaring eller unnskyldning for hvorfor de ikke opptrer mer profesjonelt.

Neste bok i ferielektyren ble ”La den rette komme inn” av John Ajvide Lindqvist. Boka kjøpte jeg mest fordi jeg trodde den ville falle i smak hos mannen min, for min egen del tenkte jeg at jeg kanskje kom til å synes den var for rå, usannsynlig eller spesiell – den handler tross alt om vampyrer. Men saken er at jeg likte boka kjempegodt; dette var rett og slett en råspennende bok som jeg slukte i løpet av kort tid – ”umulig å legge fra seg”, som man sier.

Jeg snoket i det bittelille hotellbiblioteket på feriestedet, der man bare kunne låne med seg de bøkene man hadde lyst til å lese, og der sto faktisk ”Sjöjungfrun” av Camilla Läckberg – den føles ny og frisk, siden den kom på norsk nå i 2009, med tittelen ”Havfruen”.
Begynte kanskje å bli litt vel mye Läckberg på en gang, men dette var en bedre bok enn ”Tyskungen” – ikke fullt så mange digresjoner her. Men slutten… Fy, Camilla… Det skulle vært forbudt å avslutte ei bok slik – slutten henger fullstendig i luften (selv om kriminalhistorien er ryddet opp og i orden) og det er fryktelig å vite at du må vente sannsynligvis mer enn ett helt år på å få vite hva som skjer videre med Erica, søsteren Anna og Patrik, som alle tre ser ut til å være i livstruende situasjoner idet boka slutter. Der var du grusom mot leserne dine, Läckberg!

Jeg begynte på ei bok til, som jeg kjøpte i kiosken på hotellet der i syden, men den var såpass dårlig at jeg ikke vet om jeg kommer til å fullføre den. Den heter ”De overlevende” og er skrevet av Lisa Gardner.

lørdag 4. juli 2009

"Lucifers evangelium" av Tom Egeland


Egeland er en forfatter jeg har lest det meste av. Jeg synes det han skriver er vel verdt å følge med på. Egeland er også en dyktig blogger som (blant annet) raust deler med andre sine erfaringer rundt forfatterskapet. http://www.forfatterbloggen.no/roller/egeland/
Bøkene hans får gode anmeldelser, han selger bra og han sier at han ønsker å dyrke den gode fortellingen. Han er rett og slett en forfatter man ser opp til.
Egeland har for øvrig egen hjemmeside: http://www.tomegeland.com/no/

Jeg leste ikke debutboka hans da den var ny, men først for to-tre år siden (”Ragnarok” – utgitt første gang 1988 under tittelen ”Stien mot fortiden”). En original ide til en spennende historie, som han helt sikkert kunne fått mer ut av i dag; det er tydelig at forfatteren har utviklet seg i en positiv retning siden debuten.

”Lucifers evangelium” begynte jeg på, samtidig som jeg holder på å lese ”Paktens voktere” (2007). ”Paktens voktere” sliter jeg litt med, må jeg innrømme – jeg fikk følelsen av at boka var mer en samling ”transportetapper” enn godt regissert og meningsfylt handling. Hovedpersonen Bjørn Beltø starter opp med et første spor, tyder koder, leter, finner flere spor som må tydes, leter videre, finner nye spor og så videre. Jeg synes boka blir noe programmatisk og dermed lite spennende, men så må jeg også innrømme at sjangeren ikke er helt min favorittsjanger. Her må du like gåter, myter, symboler, rebuser, teksttyding og historie. Ikke at jeg ikke liker alt dette, men det kan vel bli for mye av det.
”Lucifers evangelium” er slett ikke slik som ”Paktens voktere”. Her tør Egeland å ”hvile” mer i en og en scene, han kommer med mer utdypende personkarakteristikker som gir historien liv og fylde, og oppbyggingen av historien er finurlig og meget dyktig gjort. Bjørn Beltø er hovedpersonen som vet at manuskriptet han har fått tak i er kontroversielt og det må forhindres at det havner på gale hender. Stort mer vet han ikke i utgangspunktet, og bit for bit, samtidig med at Bjørn Beltø finner eller får informasjon, får også vi lesere kjennskap til hvorfor manuskriptet er ettertraktet og hvorfor ikke feil personer må få kloa i det.
Mens jeg leser gjetter jeg hvilken vei det bærer og tror stadig jeg vet hvor historien skal ende, men siden forstår jeg at jeg trakk for raske slutninger. Boka er hvileløst spennende – her skjer det noe hele tiden, og det er så å si ingen kjedelige øyeblikk.
Stemningen i boka fra starten tilsier at det ligger noe skjebnesvangert og venter på oss – så vi føler nerver; vi blir urolige og engstelige for hva vi har i vente. Samtidig greier Egeland å legge til en humoristisk undertone som gjør oss litt mer bekvemme – det er jo tross alt en underholdningsroman!

Dette er en historie om kampen mellom det onde og det gode, og jeg merker at jeg får satt i gang noen interessante tanker rundt uttrykket ”Som Fanden leser Bibelen”. Gå løs på en tekst med visse forhåpninger eller fordommer om hva du vil finne, og du finner det! Les alt med en negativ innstilling, og tro at teksten skal gi deg ryggdekning for dine ”onde hensikter” – du finner det garantert, bare teksten er åpen nok. Åpne tekster gir leseren stort tolkningsrom, og ulike mennesker kan komme til vidt forskjellige meningsinnhold i en og samme tekst.

Konklusjonen: Dette er en spennende og underholdende roman, samtidig som den setter i gang tankevirksomheten rundt interessante tema. Anbefales!

fredag 26. juni 2009

"Pondus. Eliteserien 3" av Frode Øverli



Det er ikke stort å skrive om denne - den er bare helt herlig, som vanlig når det er Pondus! Jeg ler og koser meg; dette er humor av ypperste sort! :-)

mandag 22. juni 2009

"Dby" av Taran L. Bjørnstad


”Dby” er Bjørnstads tredje bok for ungdom. De to første heter ”Flaut” (2004) og ”Salto” (2006). Forlaget presenterer boka (på omslaget – ikke på tittelbladet) som en roman, men den er bygd opp etter samme lest som de to første og kan heller beskrives som en samling av fortellinger, som henger sammen gjennom persongalleri, tid og sted.
I denne boka er det sju ungdommer som er på samme fest, og som gjør ulike valg eller gjør noe for første gang. Disse sju har hvert sitt kapittel, eller fortelling i boka.
De to første bøkene til Bjørnstad var jeg udelt begeistret for (slik jeg husker det nå, i alle fall) – språket var godt og gjennomarbeidet, temaene som ble tatt opp fenget, og personene var interessante å bli nærmere kjent med.
Jeg synes ikke Bjørnstad har lyktes fullt så godt denne gangen. Språklig virker det som om hun har hatt det mer travelt.
Det er vanskelig å huske nå om hun brukte så mange kule og ungdommelige uttrykk i de to første bøkene, men i denne boka er det en del av sorten, i tillegg til at det slenges på engelske uttrykk her og der. Meningen er selvfølgelig å gi teksten et undommelig uttrykk. Det er mulig hun lykkes - siden det for meg blir så jeg føler meg ekstra gammel innimellom. Ellers har slike uttrykk lett for å bli tom staffasje og skroter ned det inntrykket man ellers har av teksten, som at den virker gjennomarbeidet og med høy bevissthet og tilstedeværelse. Jeg tror gjerne at forfatteren kjenner godt til hvordan dagens unge snakker, men ikke helt klarte å legge alle disse uttrykkene naturlig inn i teksten. Tekstens stil for øvrig er hva vi kan karakterisere som ”pent bokmål”. Kanskje det er kontrasten mellom det "pene bokmålet" og de mest kule uttrykkene som blir for stor?
Til sammen blir det mange av de alvorlige tema som behandles, og det blir litt tungt stoff og mye på en gang – mektige porsjoner, rett og slett. Jeg skulle ønske Bjørnstad kunne valgt ut en av personene med tilhørende tema, og fordypet seg grundigere i denne ene – gjerne fylt en hel roman med bare en av ”skjebnene”. Slik jeg ser det, ville det være et skritt videre i forhold til det hun har laget så langt. Ideen med å skrive historiene til en gjeng ungdom og samle dem til en "roman" er grei nok, men jeg ønsker som sagt at hun kunne gå mer i dybden.
Til tross for de små innvendingene jeg kommer med her vil jeg absolutt anbefale boka!

søndag 21. juni 2009

"Kampen om Sydpolen" av Tryggve H. Gran

Denne boka ble utgitt i 1961, og Gran forteller her historien om Sydpolens oppdagelse og utforskning, fra Diaz’ passering av ekvator i 1470 og fram til Scott og Amundsen kom helt inn til polpunktet i 1911-1912.
Største delen av boka er viet Scott og Amundsens ekspedisjon, naturlig nok, siden Gran selv var med i Scotts ekspedisjon som skiinstruktør. Han var ikke med på selve sydpolsferden, men han var med i gruppa som la ut for å lete etter Scott og de fire som var med ham, da det ble klart at de ikke hadde overlevd ute i isødet.
Å lære engelskmennene skisportens kunster var nok ikke den enkleste eller mest takknemlige oppgave. Kanskje var det mangel på motivasjon, eller manglende tro på at "treplankene" kunne utgjøre noen forskjell?

Grans framstilling av ekspedisjonen tilkjennegir ikke noe særlig utenom det jeg visste fra før. Det er tydelig at Gran hadde stor respekt for Scott, og det å komme med negative beskrivelser virker uaktuelt.
Mens jeg leser er det noen spørsmål som dukker opp på nytt, og som jeg tror er hovedårsaken til at jeg stadig vil lese denne historien om igjen i ulike varianter.
Var det tilfelle at Evans fikk et mentalt sammenbrudd etter at gruppa kom til Sydpolen og skjønte at de kom etter nordmennene, eller var han rett og slett gal av sult? Evans var den store og sterke av dem, men han fikk ikke mer mat enn de andre. "Større maskiner trenger mer drivstoff", men Evans fikk ikke mer enn de andre, og måtte ha blitt preget og plaget av sult mye tidligere enn de andre. Eller var det nederlaget ved å komme som nummer to som tok knekken på ham? Eller var det såret i hånda og frostskadene, eller skjørbuk? På turen tilbake fra polpunktet falt han og slo hodet, og sannsynligvis ble han så skadet av dette fallet at det var det som avslutningsvis tok livet av ham. Men før han døde hadde han sinket hele ekspedisjonen.
Hvordan føltes det? De visste at mannen sinket dem, de visste at sannsynligheten for at han ville overleve og klare veien tilbake til sivilisasjonen var ytterst liten. Likevel kunne de ikke gå fra ham og etterlate ham hjelpeløs.
Dette må man jo beundre dem for. At de ikke forlot ham, at de fremdeles var mennesker og medfølende, selv om de altså risikerte sine egne liv.

Senere var det Oates som fikk problemer. Han strevde videre, dag etter dag, men han sinket gruppen. Til slutt ba han om å få bli liggende igjen i soveposen sin da de andre skulle starte neste dags marsj. De andre ville ikke dette. Oates valgte da å forlate teltet, uten beskyttelse mot vind og kulde. De andre visste at han gikk ut for å dø. Dette måtte de ta imot som en gave og en mulighet for dem selv til å komme seg videre og berge egne liv. Men forlate ham aktivt ville de ikke. Nok en gang et tegn på at de var mennesker og gentlemen til det siste.
Eller? Var de sløvet av sult og utmattelse? Det er vanskelig å tenke klart og resonnerende når man er så langt nede som disse var. Eller hadde de gitt opp og tenkte at det skjer, det som skal skje?

Gran var altså med på ekspedisjonen som la ut for å lete opp Scott. Da de fant ham, Wilson og Bowers, lå de døde i teltet i soveposene sine. I følge Gran lå Wilson og Bowers godt nedpakket i hver sin sovepose, mens Scott var halvveis ute av sin. Det virket som om Wilson og Bowers hadde sovnet fredelig inn, mens Scott muligens hadde hatt en stri dødskamp.


Scotts grav

søndag 14. juni 2009

"Skriv revytekster!" av Linda Lillevik

På scenen sto en skjør og vever liten kvinne. Hun var så gammel at hun skalv helt ned i spaserstokken hun støttet seg på. Med følsomt bevrende røst begynte hun å synge: ”Æ e så stinn av alt det som æ angre på at æ renn over snart…”
Det var i mars 2008, ”Hælsikes kvinnfolk” var på bytur, til selveste hovedstaden, for å opptre på Chat Noir. Det var litt av en happening, og gjett om jeg var glad for at jeg var der!
Jeg satt i salen sammen med en god venninne, og den gamle, skjøre kvinnen på scenen var gestaltet av Linda Lillevik, ei felles venninne og tidligere studiekamerat av oss.

Jeg var stolt og beveget; Linda hadde skrevet nesten alle revynumrene gruppa opptrådte med den kvelden, og det ene nummeret var akkurat like mye høydepunkt som det forrige. Jeg lo og gråt om hverandre. Selvfølgelig var det spesielt for meg, som kjenner Linda så godt, men det virket som om alle i salen var akkurat like begeistret.
Det som gjør at jeg av og til ler så jeg gråter og kjenner vemod midt inni latteren, er det alvoret som ligger i bunnen av Lindas tekster. For eksempel ”Angrepillen” som handler om den gamle kvinnen som er så stinn av anger at hun kunne ønske seg en angrepille hun kunne ta for å komme over det hele. Helt til slutt forstår vi at dama mest av alt angrer alt det hun ikke gjorde - at hun ikke levde litt villere (les: sto i med flere mannfolk når ektemannen var ute på fiske) da hun var ung. Og det er dette vi intuitivt vet – det er alt man ikke gjør eller forsøker seg på som man angrer på senere, eller hva?
Dette nummeret framførte altså Linda selv, på en rørende og innlevende måte som gir deg en følelse av at det hele kunne vært en sann fortelling om en sann skjebne.

En annen favoritt må være nummeret ”Bare en mann”. Her kjente jeg meg dessverre altfor godt igjen! Sangen, som går til melodien ”Bare en mann” av Bjørn Eidsvåg, handler om den premenstruelle samboende eller gifte kvinne. Hun prøver så hardt hun kan på å være snill og god mot mannen hun faktisk elsker. Det er bare at når hormonene raser er det så lett å ønske livet av ham fordi han slurper, smiler eller puster(!), for ikke å forglemme når han ikke kan huske hva hun sa den gangen på badet… for ett år siden!

Omslagsbildet viser den premenstruelle "søtnosen" slik Dagfinn Bakke ser henne...

Hvorfor Linda lykkes så godt med sine humoristiske tekster tror jeg er fordi hun bruker små, nennsomme grep. Hun er aldri voldsom eller brautende, det er ingen store, teatralske geberder eller ville overdrivelser. ”Less is more”. Hun overlater mye til vår egen fantasi og fatteevne, overforklarer ikke. Og så er det selvfølgelig de alvorlige tema som ligger i bunnen og som får humoren til å tindre lyst opp mot den mørke bakgrunnen.

Nå har Linda gitt ut boka ”Skriv revytekster! : en eksempelsamling”, illustrert av Dagfinn Bakke og med forord av Arthur Arntzen. Her publiserer hun en del av tekstene hun har laget, og for de fleste av dem kommenterer hun litt om melodivalg, noe om hvorfor og hvordan teksten er blitt til, og noen tips på tampen. Boka er ment som inspirasjon og hjelpemiddel for andre som har lyst til å skrive revytekster. Ei veldig fin bok er det blitt; denne kan være til nytte og glede for mange.

tirsdag 9. juni 2009

"Scott og Amundsen" av Roland Huntford



Scott og hans menn på Sydpolen.
De ser slitne og bedrøvede ut.


I vinter oppdaget jeg at jeg har en nerde-interesse, nemlig interessen for historier om polferder, og aller helst vil jeg lese om kappløpet mot Sydpolen – kampen mellom Robert Falcon Scott og Roald Amundsen om hvem som kunne plante flagget først på verdens sydligste punkt.
Det er mange fascinerende elementer ved historien - og det er mye å undre seg over. Hvorfor var disse mennene så oppsatt på å dra ut i isødet? Jeg tenker ikke bare på lederne for ekspedisjonen, men også mennene som ville være med. Flere hadde deltatt på slike reiser tidligere, og enda var de ikke lei av strev og slit i snø og kulde. Var det eventyr og berømmelse som lokket? Var det erobringen av nytt land som var det viktige? Ga det et særlig adrenalinkick å utsette seg selv for livsfare? Var det noe annet som lokket i isødet - stillheten, kulden, renheten i den urørte, uoppdagede villmarka?

Før jeg leste ”Scott og Amundsen”, har jeg sett filmene/seriene "Kappløpet mot Sydpolen : Scott vs Amundsen" og "Et iskaldt kappløp". Den første filmen er et dokudrama og har fullt opp av kjente norske og engelske skuespillere, og selveste Amundsen spilles av Sverre Anker Ousdal. Den andre filmen er en form for rekonstruksjon av de to sydpol-lagenes reise i 1911-1912. Med denne rekonstruksjonen forsøkte man å finne ut mer om hva det var som gjorde at Scott mislyktes, og Amundsen lyktes.
Jeg har også lest Kåre Holts roman "Kappløpet", "Den siste reisen :
kaptein R.F. Scott's dagbok" og Tor Bomann-Larsens biografi om Roald Amundsen.

Særlig etter å ha lest Huntfords bok synes det helt klart at Scott ikke mislyktes på grunn av uflaks og mye dårlig vær, som han selv skyldte på. Amundsen planla grundig og omstendelig, og la inn gode sikkerhetsmarginer. Scott planla tilfeldig, la ikke inn sikkerhetsmarginer når det gjaldt rasjoner av mat og brensel, og satset på et innfløkt transportsystem der både motorsleder, ponnier og hunder inngikk i planen, men det aller viktigste: mennene skulle selv stå for mye av sledetrekkingen, og det siste stykket inn til sydpolen var det bare menneskekraft han satset på.
Av flere grunner trodde ikke Scott at hunder var noe tess - og snudde dermed ryggen til det tidligere polfarere hadde erfart, nemlig at hunder var det eneste som gjaldt i det strenge klimaet. Ponniene, som Scott var så overbevist om ville gjøre susen, tålte ikke kulden - hester svetter gjennom pelsen, mens hundene transpirerer gjennom tunga når de peser. Dette førte til at på ponniene frøs svetten til is på kroppen, og de led som følge av dette. Hestehovene gjorde det vanskelig å forsere snødekket terreng; beina skar gjennom snø og skare og de forsvant ned i snøen til buken ved enkelte partier og snøforhold. Motorsledene (som Amundsen var redd skulle gi Scott en uslåelig fordel) var ikke nok utprøvd. Scott hadde hatt dem med til Fefor i Gudbrandsdalen og prøvekjørt dem, men underlaget i terrenget inn mot Sydpolen var av en ganske annen og mer krevende beskaffenhet. Motorsledene var ikke nok testet på andre måter heller, så maskineriet fusket stadig.
Og menneskekraften; Scott anså det som edelt og rent at mennene selv, alene, skulle gå inn til Sydpolen og trekke med seg det de trengte av mat og utstyr. Hva han ikke heftet seg nevneverdig ved, var at dette betydde at sikkerheten ble mye dårligere - når mennene trakk gikk det for sakte, de ville bruke lang tid og været ble tøffere når sommeren gikk mot slutten. Mennene fikk dessuten altfor lite mat. Det å trekke sledene var beinhardt slit, og de forbrant hele tiden mer kalorier enn de fikk inn. De ble rett og slett sulteforet. Scott visste heller ikke nok om trygt kosthold i forhold til skjørbuk, noe man antar at Scott og de fire han hadde med seg inn til polen alle led av i mindre eller større grad. Amundsen visste ikke helt beskjed om vitaminer og den slags han heller, men han hadde merket seg at ferskt kjøtt var kost som holdt skjørbuken unna. Nordmennene hadde også med bær og syltetøy som de fikk i seg mens de lå i vinterleiren før sydpolsferden.

Roald Amundsen kom først til Sydpolen.14. desember 1911 var punktet nådd, mens Scott ikke nådde fram før 17. januar 1912. Scott og hans menn oppdaget snart at nordmennene hadde vært der før dem.
Mange ville ha det til at skuffelsen over nederlaget var så stor at Scott nærmest mistet lysten til å returnere til sivilisasjonen. Å komme først hadde betydd så mye at nå kunne det være det samme med alt.

Da det senere ble kjent at Scott og de fire mennene som var med ham til Sydpolen var omkommet, fikk Scott nærmest heltestatus i hjemlandet. Innsatsen deres hadde vært heroisk, mente man. Og man mente at Amundsen var en snik. Først lurte han alle med å si at han skulle nordover, mens han i virkeligheten planla å reise sydover og konkurrere med Scott om å komme først til polpunktet. Dessuten var han så sleip at han brukte hunder, som han pisket og fikk til å dra seg fram til målet. Ikke nok med det: Han slaktet mange av hundene, og brukte dem til mat både til seg selv og sine menn, samt til de gjenlevende hundene.

Roland Huntford synes ikke Scott var noen helt. Nå er det også såpass lenge siden Scott døde, at det ikke koster så mye å si det rett ut, hvordan han egentlig var. Amundsen blir av Huntford ganske panegyrisk hyllet som en solid planlegger og dyktig leder. (Amundsen hadde nok sine sider han også, som Bomann-Larsen i biografien om Amundsen kommer inn på; disse mer negative sidene bryr ikke Huntford seg om å beskrive i detalj.)
Man kan uansett trekke konklusjonen at Amundsen lyktes fordi han var dyktig, mens Scott mislyktes fordi han ikke forsto hvor farlig det var å dra ut i isødet uten skikkelig utstyr, uten sikkerhetsmarginer og uten en vanntett plan, både for ferden inn mot polen, og tilbake igjen. Uansett om Scott var en dårlig leder, uklok og lite flink, så kan man ikke unnlate å føle medlidenhet med ham og den skjebnen han og hans menn led. Dagboka hans gir oss inntrykk av en mann som stoisk møtte døden, da han innså at det ikke fantes noen annen utvei.

”Scott og Amundsen” gir en ryddig og grei innføring i historien om de to polfarernes liv og virke. Vi følger vekselsvis Scott og Amundsen – vi blir kjent med dem fra tida før ekspedisjonen, følger dem i planleggingen og gjennomføringen av reisen.

Slik vi liker å se nordmenn: rolige, sterke, solide. Her har Amundsen og kompani plantet det norske flagget på verdens sydligste punkt

mandag 8. juni 2009

"Visning" av Lars Saabye Christensen


Lars Saabye Christensen. En lur og klok ordkunstner

LSC er en forfatter jeg liker å følge med på. Jeg har lest det aller meste av det han har skrevet – i alle fall av romaner og noveller.
Akkurat denne boka var jeg ikke så ivrig etter å se nærmere på, etter oppslag i aviser og bokhandelblad som fikk dette til å framstå som en erotisk roman. Noen har tydeligvis den ideen av sex selger mer enn alt annet?
Det stemmer nok at det finnes en tilhengerskare for erotisk litteratur der ute, men man må ikke selge inn en roman som erotisk, når den ikke er det! Å gå i gang med en bok med gale forventninger – det pleier å gå galt.
Jeg lurer på om det er det som ligger bak slaktet i Dagbladet. "Dørgende kjedelig" mener anmelderen der at boka er.

”Visning” er ikke en erotisk roman. Hvis du nærmer deg boka i den tro at det venter deg masser av dampende erotikk fra første til siste side, så blir du garantert skuffet. Spenningen i boka ligger ikke i sexen som hovedpersonene, samboerparet Will og Cathrin, utfører eller fantaserer om å utføre mens de er på visning i hus og leiligheter som er til salgs. Spenningen ligger i helt andre sider ved fortellingen.
Hovedpersonen og jeg-forteller i romanen er Will. Han har vært sammen med Cathrin i fire år, og det virker som om hun er den sterke i forholdet. Hun er fra beste vestkant av Oslo, mens han er - skrekk og gru - fra landet, fra Hurdal. Hun har pengene og hun eier leiligheten de bor i. Hva han har å by på av sterke sider og kvaliteter er temmelig diffust - for Will også, virker det som.

Will synes redd for å miste Cathrin. Når hun foreslår at de skal gå på visninger, enda de bor i en stor og flott leilighet, og han etter hvert forstår at grunnen hennes er at hun fantaserer om å ha sex mens andre mulige boligkjøpere sirkulerer i leiligheten rundt dem, tror han at hun muligens kjeder seg i forholdet. Og han blir med på leken, sikkert fordi han er interessert i å holde på henne og tror at dette er veien. Det virker ikke som om Will er spesielt ivrig i utgangspunktet, på å holde på med denne typen sex selv.

Spenningen ligger i bokas komposisjon og fortellerteknikk. Will er i romanen både jeg-fortelleren og den middelmådige filmmanusforfatteren, og forteller på denne måten med to stemmer. (Eller kløvet tunge?) Det er fascinerende å se hvordan en filmmanusforfatter og en "vanlig" forfatter jobber på hver sin måte med den samme historien.
Fortellingen tar stadig uventede vendinger, og enkelte sekvenser får paralleller i Wills utkast til filmmanus. Det er som om handlingen stopper opp noen ganger, og det begynnes på nytt, med nye fortsettelser eller konsekvenser. Stadig presenteres nye varianter av hva som kan ha skjedd, i forhold til hva som kan være forklaringen på Cathrins oppførsel.
Sikker på hva som er den endelige/rette versjonen, blir leseren ikke. Det er som å få tildelt en rekke brikker, som man må sette sammen selv, og en kan få ulike svar etter hvordan en setter dem sammen. Dette kan være krevende for leseren, samtidig som det er spennende.

Språklig er Christensen en sann mester, som alltid - det er som om det formelig glitrer av gullkorn her og der inne i teksten. Jeg synes det er viktig at disse gullkornene ikke kommer for tett (slik det periodevis gjorde i
Halvbroren, for ikke å snakke om første halvdel av Bisettelsen) - da blir teksten for mektig og fremdriften taper terreng.
I "Visning" er det akkurat passe dose av gullkorn, nennsomt strødd utover.
Dialogene hos Christensen er som vanlig merkelige og underfundige, og hele stilen og komposisjonen er gåtefull og utfordrende.

Hvis jeg skal kritisere noe i boka, så er det starten. Der er språket gjort muntlig og resultatet blir en plaprende stil som jeg ikke likte noe særlig. Heldigvis bedres dette utover i boka, og språket blir strammere og mer presist. Er det lov å gjette at Christensen har skrevet begynnelsen av boka helt til slutt, og i hastverk? Den virker rett og slett ikke så gjennomarbeidet og målbevisst som resten.

Så en språklig raritet: Som for å understreke at Will kommer fra bondelandet, omtaler Will faren sin som "far min". At det står "far mins bursdag" flere steder er kanskje med vilje, men det språklige og mest dialektisk korrekte ville være å skrive "bursdagen til far min".

Alt i alt er dette solid arbeid fra LSC, og boka fortjente i alle fall ikke slaktet i Dagbladet!

"Beretningen om herr Roos" av Håkan Nesser

Dette er bok nummer tre om etterforskeren Gunnar Barbarotti. De to
første: "Menneske uten hund" og "En helt annen historie" bør du lese, hvis du er glad i krim, altså.
De to første Barbarotti-bøkene er finurlig bygd opp og du blir overrasket, nærmest lurt. (Eller kanskje det er bare meg - jeg er ekstra naiv, antakelig?) Og avslutningen henger litt i det blå, men på en sånn måte at du tilgir forfatteren dette. (Det skal jo helst være slik i kriminalromaner, at man oppklarer og rydder opp og samler trådene til slutt!)

Denne tredje boka er jeg dessverre ikke så tilfreds med. Starten er meget bra. Man fornemmer at det ligger noe uhellssvangert i lufta. Og beskrivelsen av herr Roos' hverdag og kjedsommelige tilværelse er skrevet slik at det fenger.
Så skjer det en meget dramatisk hendelse, men derfra og ut - siste halvdel av boka - da blir det mye uinteressant plapring og tomgang, synes jeg. Det er faktisk slik at jeg ikke er helt sikker på om boka er anbefalesesverdig, men jeg er muligens for streng?

Blogg nummer to


Bilder av mennesker som leser - er ikke det et fredelig og vakkert syn?

Jeg liker å holde litt orden i sakene, og derfor har jeg nå opprettet en egen blogg der jeg fører oversikt over bøker jeg har lest. Så holder jeg lesingen på en side, og skrivingen på en annen.
Det hadde vært gøy å lage en retrospektiv oversikt også, men det holder vel lenge å føre en fullstendig oversikt over det en pløyer igjennom i tida framover!
Jeg leser mindre nå, som jeg har begynt å skrive såpass mye og målrettet. Det er ikke fordi jeg er redd for å bli påvirket av det jeg leser - tvert imot - jeg tenker at det jeg leser (eller det jeg ser på film eller TV) kan være til inspirasjon, men det er rett og slett et spørsmål om kapasitet og tidsressurser. Tro det eller ei folkens, men det tar mye tid å skrive! Særlig når det enda har nyhetens interesse, og man er blitt litt hekta, slik som jeg er blitt! :-)

I leseloggen min har jeg lyst til å gi en slags anmeldelse eller vurdering av bøkene jeg har vært gjennom.

Hvis du lurer på hva Pervoluto betyr - så er det latin for å rulle ut (unroll) og lese bok.